/\

ANNONSE

SAS' flyvertinner poserer foran DC-3, Ankan SE-BBR, på Bromma flyplass i Stockholm.
SAS' flyvertinner poserer foran DC-3, Ankan SE-BBR, på Bromma flyplass i Stockholm.

Fly

1940: Glamour og hardt arbeid for SAS-crewet

Da SAS søkte etter flyvertinner for første gang, meldte over 700 søkere seg til 22 stillinger. Det var glamour i lufta.

Var det noe som SAS ikke hadde problemer med, så var det å få tak i arbeidskraft. Over 1200 ansatte arbeidet ved Bromma lufthavn i Stockholm. Luftfart hadde skutt fart under krigen, og det var mange flinke piloter som var tilgjengelige.

SAS hadde sin egen flyskole, men alle søkerne var tidligere militærpiloter som ofte hadde tusenvis av flytimer fra før. Det krevdes tre års utdanning for å bli kaptein, noe som kostet flyselskapet mange penger. Ifølge et intervju med flyskoledirektøren Sven Åhblom i Svenska Dagbladet i november 1946, var kostnaden 400 000 svenske kroner, tilsvarende cirka 7 millioner i dag.
 

Likevel hadde SAS 75 fullstendige pilotmannskap på plass innen 1948.

Det var forholdsvis enkelt å finne profesjonelle piloter, men det var enda enklere å finne flyvertinnekandidater. Etter den første runden med 700 søkere økte interessen, og antall søkere til de to neste kursene var enda høyere.

Men kravene til flyvertinner var høye. For å komme gjennnom nåløyet måtte man snakke minst tre språk, ha høyskoleutdanning og fortrinnsvis sykepleierutdanning.

Under opplæringen, som varte i to måneder, måtte kandidatene lære flyterminologi på engelsk samt lære om flyets funksjoner, utstyret om bord, medisin, etikette og servering av passasjerer. De fikk også skjønnhetstips.

Flyvertinneyrket ble sett på som glamorøst, til tross for at SAS gjorde sitt beste for å fremheve hvor tøft arbeidet egentlig var.

Flyvertinner i SAS på Bromma flyplass ved Stockholm i 1948.

– Å jobbe som flyvertinne er hardt arbeid og anbefales ikke for de som bare vil se verden, sa sjefsflyvertinne Anna Lönnqvist, med utdanning fra Uppsala universitet.

– For å understreke dette kan det nevnes at vi kan fly maks. to turer til Amerika i måneden, og at fritiden må brukes til hvile. Det ser ut til at ruten vår til New York er mest ettertraktet, til tross for at den innebærer en 25 timers tur fylt av hardt arbeid.

Men trusselen om hardt arbeid var ikke nok til å skremme vekk håpefulle søkere.

– Vi skulle ønske at denne romantiseringen av flyvertinneyrket tok slutt, sa Bo Lindorm i ABA, det svenske flyselskapet som senere fusjonerte med SAS.     – Flyvertinner skiller seg ikke fra andre hardtarbeidende kvinner, den eneste forskjellen er at det stilles usedvanlig høye krav til dem. En pinup-pike kunne aldri jobbet som flyvertinne.

Arbeidet var såpass hardt, at de måtte nedjustere antall arbeidstimer i måneden fra 100 til 70.
 

De ulike destinasjonene hadde en popularitetsrangering internt. New York-ruten var mest ettertraktet, fulgt av London, Paris og Hamburg. Og da «gresshopperuten» til Bangkok ble åpnet, ble den veldig populær også blant kabinpersonalet. Hvem kunne vel ikke tenke seg en to ukers reise til Det fjerne østen?

New York var imidlertid en destinasjon i særklasse, ikke bare på grunn av byens popularitet, men også på grunn av de spesielle oppgavene som flyvertinnene hadde på denne ruten. De måtte nemlig passe på at passasjerenes valuta og visum var i orden, ellers kunne passasjerene ende opp på Ellis Island hos immigrasjonsmyndighetene.

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk