/\

ANNONSE

 Vil du forstå den norske folkesjelen, bør du lytte til Ole Paus, samfunnsrefseren som etter et langt liv i satirens tjeneste er blitt en av de mest folkekjære lyrikerne i landet. Foto: Charlotte Sverdrup
Vil du forstå den norske folkesjelen, bør du lytte til Ole Paus, samfunnsrefseren som etter et langt liv i satirens tjeneste er blitt en av de mest folkekjære lyrikerne i landet. Foto: Charlotte Sverdrup

Folk

Mannen som trøstet Norge

Før lo nordmenn rått av Ole Paus' (67) satiriske vitser om politikere, milliardærer og kongelige. Nå tyr vi til ham og musikken hans når vi har behov for trøst og visdom.

Dette er Ole Paus

Ole Paus ble født i Oslo i 1947. Han har også bodd i Elverum, Trondheim og Stockholm.

Alder: 67
Bor: Holmenkollen, Oslo
Familie: Kone Benedicte, seks barn (fra forskjellige forhold)
Yrke: Visekunstner, musiker/komponist, forfatter, poet og revyskuespiller.
Karriere: En enorm tittelkatalog med dikt, bøker og musikk. Etter 22. juli 2011 ble han Norges nasjonalpoet. Pressen omtaler ofte sangen Mitt lille land som landets nye nasjonalhymne. Kåret til Årets Spellemann 2014 i Norge for trippelalbumet Avslutningen.

Read more

Lever du lenge nok, så vinner du folks tillit. Bare spør Ole Paus, Norges svar på Bob Dylan. Men ingen kunne ha forutsett de tragediene som forvandlet denne autoritetsrefseren til en nasjonalskald med en sang han skrev for 20 år siden. 

I en karriere som strekker seg over nesten et halvt århundre har visekunstneren besøkt hver minste fjordarm, veistubb og rasteplass i kongeriket. Han kjenner hvert nyskurte bedehus, hver loslitte gymsal og hvert budsjettsprukne kulturbygg. Og på alle disse stedene har han rakket ned på maktpersoner av alle slag, spesielt kongefamilien. Men alt dette ble snudd på hodet med terrorangrepene 22. juli 2011.

Tenk at det ble han, provokatøren, som skulle legge det varme omslaget på nasjonens åpne sår. Den milde sangen Mitt lille land er blitt Norges uoffisielle nasjonalsang etter bombene og skytingen i Oslo og på Utøya. Enda færre ville ha spådd at Paus kom til å hylle kongeparet under feiringen av 75-årsdagen deres så de gråt på Operataket bare ett år etter angrepet.

– Hver generasjon har et vendepunkt, sier Ole Paus da vi møtes på Frognerseteren, denne urnorske restauranten med utsikt over byen fra toppen av Holmenkollen.

– En dato som alltid vil være et skille mellom før og siden. Mine foreldres generasjon hadde 9. april 1940. Min generasjon har 22. juli 2011.

Paus innrømmet det for hele TV-nasjonen i sommer.

– Kongeparet trøstet et sørgende folk i dagene og ukene etter 22. juli.De samlet oss til en nasjon.

Jeg skal aldri glemme synet av Kongen som åpner armene og omfavner de to forfrosne jentene som kom fra Utøya. Det er ingen politikere som har den dimensjonen, sier Paus.

Men det krever en god konge?

– Ja, det gjør det. Og vår konge er sin oppgave.

På den skjebnesvangre julidagen bombet Anders Behring Breivik regjeringsbygningene i Oslo og drepte åtte mennesker. Deretter skjøt han 69, de fleste av dem tenåringer, på AUFs sommerleir på Utøya. Flere hundre ble reddet takket være båtfolket og campingturistene ved Tyrifjorden. Da Røde Kors delte ut hedersmedaljene for edel dåd til dem, var Ole Paus selvsagt til stede.

– Det var så gripende å se at de 25–30 heltene som fikk medaljene, det er folk du ser ved siden av deg i køen på butikken og på t-banen. Det er nordmanns vis. Når det ligger unger i kaldt vann som kjemper for livet fordi det er en gal mann på land som skyter etter dem, da drar du ut i båten din og redder dem.

– Akkurat som helsearbeiderne som meldte seg til tjeneste i Afrika for å redde folk fra Ebola?

– Ja. Slike folk er en garanti for at vi overlever som nasjon. Det er viktig at det fortelles om den jobben de gjør. Man får en vilje til å gjøre en forskjell. Det er vakkert, det. De gode gjerninger frelser virkelig verden.

Rabulisten Ole Paus snakker ofte i bibelbilder og salmetakt. I fjor samlet han hele TV-nasjonen i musikkserien «Hver gang vi møtes» og fikk oss til å gråte flerstemt på en lørdagskveld. Når han tolker andre kjente artisters låter, hulker de (og tilskuerne i studio) som et barn som endelig blir sett av foreldrene.
 

Ole Paus tar ikke av på grunn av folkehyllest og Spellemannspriser. Han er en stille mann i mengden, en formildende, litt langsom fyr som tar i mot en enkel kaffekopp som om den var håndbåret fra kaffeplantasjen. Stemmen rasper helt inn til innvollene. Ole Paus har pleiet den godt med røyk, kaffe og alkohol. 

– Jeg er bare en helt vanlig visesanger. Helt A 4, sier han.

Musikeren Ole Paus spiller i Oslo Domkirke under minnegudstjenesten for ofrene for terrorangrep i Utøya og Oslo den 22. juli.

Som barn flyttet han rundt med en far som jobbet i Forsvaret: Elverum, Trondheim, Stockholm og Oslo. Nå sitter han med verdenskartet foran seg. Det er merket med gule lapper for alle land han har jobbet og engasjert seg i. Til Chile reiste han med NRKs Latin-Amerika-korrespondent Erling Borgen, der han komponerte musikk til et helt album på en uke. I 1998 reiste han Frankrike rundt med forfatter Ketil Bjørnstad og skrev boken om fotball-VM. Han har spilt inn sanger på Cuba og i oppstandelseskirken i Moskva. I 2010 reiste han til Haiti for å se hjelpearbeidet etter den store innsamlingsaksjonen som han startet for jordskjelvofrene.

– Vi må gi til dem som trenger det. Da vi startet aksjonen for Haiti, hadde vi som mål å samle inn 100 000 kroner med en konsert på Rockefeller i Oslo. Til slutt ble det en direktesendt tv-konsert fra Operahuset der vi fikk inn 25 millioner kroner på en kveld! Morten Harket sier det så riktig: Det er klart vi kan skape fred!

– Hvor på kartet er det hjertet ditt banker mest akkurat nå?

– Akkurat nå pumper hjertet veldig hardt i Syria. I fjor laget Paus en video for Flyktninghjelpen i grenseområdene i Nord-Irak.

– Jeg stod ved Tigris og så over mot Syria. Det ligger så vakkert til der mot elvebredden. Jeg besøkte flere flyktningleirer og gikk rundt med tolk. Det gjorde et sterkt inntrykk. Når man leser om det i avisen, får man inntrykk av at flyktningleirene er en mørk horde, og så er det altså leger, lærere, ingeniører, folk som oss, som har brutt opp fra alt de eier og har på noen sekunders varsel. Dette er stabile mennesker med yrker og bakgrunn og historie. Plutselig er alt tatt fra dem! Det slår meg hvordan de møtte sin skjebne med en helt utrolig verdighet.

Paus nyter kanskje myndighetenes respekt for tiden, men han er den samme gamle opprøreren som før.

Han har alltid kritisert de sittende regjeringer. Da Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa «Det er typisk norsk å være god», skingret det fra Paus: «Ikke på denne siden av russetiden har det vært sagt noe så brautende meningsløst». Han mente hun tok den tilfeldige, lottolignende norske oljegevinsten og gjorde den om til et paradenummer i selvgodhet.

– Gro var Gro om alle mann var døde. Hun var aldri i tvil om noe som helst. Det vi ser nå, er noe helt annet!

Den 17. mai feiret Norge grunnlovens 200-årsjubileum. Både det svenske, danske og norske kongeparet var på Eidsvoll sammen med den norske regjeringen. Foran 20 000 tilskuere sang Ole Paus Mitt lille land. Da han ble spurt på TV hva Norge bør bruke sin frihet til, svarte han: Vi må øve oss på å være mer beskjedne. Vi trenger det etter den feigheten vi viste mot Dalai Lama.

– Det gjorde godt å få sagt det, og det gjorde godt å få trampeklapp fra 20 000 tilskuere med regjeringen tilstede, sier Ole Paus.

– Vi må heller ikke gjøre oss til dårligere mennesker enn vi er. 

Tekst Kristin M. Hauge 

Se Ole Paus fortelle om sitt Oslo i videoeen. 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk