/\

ANNONSE

Den spanske skuespilleren Rossy de Palma fotograft i Cannes. Foto: Denis Makarenko/Shutterstock
Den spanske skuespilleren Rossy de Palma fotograft i Cannes. Foto: Denis Makarenko/Shutterstock

Folk

Møt filmaktuelle Rossy de Palma

– Jeg er en god skuespiller, kokk og elskerinne, sier skuespiller Rossy de Palma i dette eksklusive intervjuet med Scandinavian Traveler. Hun er aktuell med sin rolle i Pedro Almódvars nye film Julieta.

Dette er Rossy de Palma 

Navn: Rosa Elena García Echave, Rossy de Palma er hennes kunstnernavn.
Alder: 53
Bor: Madrid
Familie: 2 barn
Yrke: Skuespiller, kunstner, modell
Karriere: Startet som musiker i bandet Lo peor posible. Debuterte som skuespiller i filmen La ley del deseo av Pedro Almodóvar. Har spilt i til sammen sju av Pedro Almodóvars filmer. Totalt har hun spilt i rundt 70 filmer og jobbet med blant andre Robert Altman og Karim Dridi. Hun har vunnet pris i kategorien beste kvinnelige skuespiller i Locarno International Film Festival. I tillegg har hun spilt teater i Milano og Paris. Satt også i juryen i Festival de Cannes i 2015. 

Read more

Du har sett Rossy de Palma i Pedro Almodóvars filmer. Og antakelig i mange andre filmer også. Proporsjonene i ansiktet får deg til å tenke på Picassos kvinneportretter. Det er ikke symmetri i det, men dramatiske linjer og skarpe kontraster. Men når du møter henne, forstår du at det ikke bare er ansiktet Almodóvar kan ha lagt merke til. Hun fyller rommet, nei, hun kaprer det. Rommet blir en scene der hun er stjerne, diva og et gnistrende fyrverkeri. Men det med varme, tilstedeværelse og tilsynelatende uten pretensjoner.

–  Jeg vier ikke kameraet oppmerksomhet. Kameraet liker ikke at du gjør det. Det er min måte å jobbe på, sier Rossy de Palma til Scandinavian Traveler.

Hun er i Oslo i forbindelse med førpremieren på filmen Julieta, der hun spiller den bitre og harde hushjelpen Marian.

Bølgen i Madrid

De Palmas kunstneriske karriere spenner over 30 år. Eller fra da hun var barn.

 – Jeg elsket musikk, poesi og dans da jeg vokste opp. Jeg danset ballett og komponerte. Folk kjenner meg som skuespiller, men jeg vil heller kalle meg kunstner. 

Som 19-åring reiste hun fra Palma de Mallorca, der hun er født og oppvokst, til Madrid. Hun spilte i bandet Lo peor posible, som betyr Det verst mulige.

–  Vi tok det navnet fordi ingen skulle klage når vi spilte. Da kunne vi si: «Vi sa jo at vi er det verst tenkelige bandet. Har vi løyet for deg om musikken vår?».

Dette var under den såkalte movida madrileña (norsk: den madrilenske bølgen/bevegelsen), en kulturell og sosial bevegelse som feiret friheten i årene etter general Francos død.

–  Det var en fantastisk tid. Alt handlet om å uttrykke det de følte gjennom musikk, teater, kunst. Det var en kunstnerisk eksplosjon der alle ønsket å dele sin kunnskap og kreativitet med alle. Ingen tenkte på å bli berømte. Men etter hvert ble det mer narkotikabruk og så kom AIDS. Da gikk vi over i en mørkere tid. Men mye av det vi laget av musikk, kunst og film på den tiden, er udødelig. Kunsten har en kvalitet seg ved som gjør at den fortsatt kjennes aktuell. Min datter sier at hun synes jeg er heldig som fikk med meg kulturlivet på 1980-tallet.

Bandjobben ga ikke akkurat store inntekter og hun jobbet også som bartender på rockabilly-bar i Madrid. Det var her hun møtte Pedro Almodóvar. Han hadde allerede laget noen filmer og hadde et visst navn og renomme. Ikke minst regnes han som den viktigste premissleverandøren hva film på denne tiden angår. Men ifølge de Palma var han fortsatt litt «underground». Karakterene i filmene hans var ikke akkurat opptatte av å holde seg innenfor loven. Konforme var de heller ikke, selv etter dagens standarder.  Almodóvar ba de Palma prøve seg på audition til sin neste film.

–  Men jeg kunne ikke fordi jeg skulle spille konsert med bandet. Jeg trengte inntektene konserten ga.

Skuespiller Rossy de Palma fotografert under filmfestivalen i Cannes. Foto:Denis Makarenko/Shutterstock

Talent for skuespill, mat og kjærlighet

Men filmkarriere skulle det likevel bli. I 1987 spiller hun i Almodóvars film La ley del deseo. Det er den første av til sammen sju Almodóvar-filmer hun spiller i. Karrieren tok av. Teller man opp filmene hun har spilt i, havner man på rundt 70.

– I filmen ville han ha meg. Han ville ikke at noen skulle legge håret mitt, sminke meg eller finne kostymer til meg Han ville jeg skulle bruke det jeg hadde, at jeg skulle legemliggjøre meg selv. Det fikk meg ikke akkurat til å føle meg som en skuespiller.

Hun hadde overhodet ingen skuespillerutdannelse da hun tok jobben. Hun er selvlært, sier hun.

– Jeg er som en svamp. Med Pedro lærte jeg meg det essensielle og det ga meg et fundament til å jobbe videre. Jeg liker å utforske uten å tenke for mye over det. Som skuespiller må du glemme egoet ditt og la karakteren du spiller innta deg. Så mens jeg har kontroll på livet, så lar jeg det flyte som skuespiller. Jeg synes det er veldig morsomt.   

– Men du må ha et visst talent for å kunne få en så lang karriere?

– Ja, for å være ærlig, så har jeg noen talenter. Jeg er en god kokk, en god elsker og en bra skuespiller. Det er ikke noe vits i være falsk beskjeden, selv om jeg inne i mellom også kan bli flau av å skryte.

Diva

Hun elsker å jobbe.

 – Å jobbe holder meg frisk både fysisk og psykisk.

Med en tilsynelatende endeløs CV full av store navn, så sliter hun ikke akkurat på jobbmarkedet. Men hun har likevel ønsker for framtiden.

– Jeg kunne tenke meg til å spille små roller i store produksjoner. Jeg vil gjerne ha litt slemme roller eller spille i science fiction-filmer. Eller i TV-serier. Det er så mye bra på Netflix og spansk TV, sier hun.

Når hun reiser seg opp fra stolen i baren der vi møter henne, glemmer folk drinkene sine. Hakene faller ned på brystet. Det er ikke rart. Rossy de Palma er høy og topper høyden med en stor, svart pelslue på hodet. Under den berømte nesen med krok, lyser knallrøde lepper opp som et trafikklys. Hun kysser oss farvel og slenger capen rundt seg, som om hun befinner seg i Almodóvar-film. Eller kanskje hun bare er seg selv? Fortsatt ser alle i rommet ut til å ha glemt at det ikke er pent å stirre. I det øyeblikket skjønner du at du ikke behøver å være en kreativ regissør som Almodóvar for å se at denne kvinnen, i tillegg til sine evner til å skape liv på film, også klarer å skape et publikum hvor som helst. Selv på en regnværsdag i januar. Det er et lite stykke magi. Eller skal vi si som på film?

Tekst: Inga Ragnhild Holst

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk