/\

ANNONSE

Trenger Sveriges St.Hans-feiring beskyttelse? Foto: Johnér
Trenger Sveriges St.Hans-feiring beskyttelse? Foto: Johnér

Livsstil

Hvordan beskytte kulturarven?

Gamle steinbygninger er én ting, men hvordan kan vi ta vare på slike «immaterielle» begreper som mat og tradisjoner? UNESCO har en plan, og nå begynner Skandinavia å bidra.

Å spise sild, drikke snaps og danse i ring i lyse sommernetter – er det typisk svensk?

Ja, kanskje.

Men en svensk tradisjon som er like viktig som midtsommerfeiringen, er den mye mer dagligdagse «fika»: at man møtes med en venn (eller venner) og koser seg med en kopp kaffe, men ikke noe langtrukkent eller slik at det blir til bry for den som innbydelsen kommer fra.

I begge tilfeller er det tale om en «immateriell kulturarv»: Ikke noe man kan ta i rent fysisk, men f.eks. tradisjoner, historier, musikk, dans og håndverksferdigheter. Nordmenn vil kanskje fremheve skikken med å «gå på tur» – utflukter til fots eller på ski. I Danmark vet alle hva «hygge» er – å nyte det gode liv spontant sammen med mennesker man er glad i. 

Å bevare det immaterielle

Men la oss begynne med begynnelsen. I 1972 vedtok FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) en konvensjon om vern av viktig verdensarv. Problemet var bare at det var innebygd en urett helt fra første stund. Sammenlignet med Afrika og Asia kom et uforholdsmessig høyt antall gjenstander i Europa med på listen over det som skulle bevares. Ut fra et bredere menneskelig perspektiv ble man derfor nødt til å stille seg spørsmålet: Er gamle, livløse steinbygninger virkelig det eneste bevaringsverdige her i verden?

Så klart ikke. Det var derfor UNESCO vedtok en konvensjon om å «bevare det immaterielle» i 2003, og mange utviklingsland var raske til å få sine tradisjoner med på den offisielle listen. Men det skulle gå nesten 10 år før UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv ble ratifisert av de skandinaviske landene – og det er først nå at arbeidet for alvor er kommet i gang.

Annika Sjöberg står for koordineringen av dette UNESCO-arbeidet i Sverige. Hun drukner nesten i forslag til immateriell kulturarv som er bevaringsverdig. Forslagene kommer fra engasjerte borgere og organisasjoner som gjerne vil at deres spesielle tradisjoner skal med på listen som skal være klar en gang i løpet av de neste par årene. Det er først når dette arbeidet er ferdig at prosessen med å nominere ett eller flere av forslagene til den offisielle UNESCO-listen kan ta til.

–Det er naturligvis mange som har foreslått midtsommerfeiringen. Det hadde vi regnet med. En tradisjon som jeg for min del synes er spesielt spennende, er barnas lek i skolegården. Slike klappe- og sangleker som Bro bro breja og So macaroni har gått i arv fra generasjon til generasjon, men de er ikke videre godt dokumentert.

Å gå på tur i fjellet er viktig for nordmenn.

Tradisjoner i endring

En rekke personer taler varmt for koldtbordet og den svenske tradisjonen med fika. Det samme gjelder ålfiske, nøkkelharpe og seterbruk. Det har også kommet inn forslag i forbindelse med diverse maritime tradisjoner: gamle skipsbyggertradisjoner som bygging av båter av uthulet trevirke har forfalt og kan gå tapt for alltid.

– Vårt arbeid har vakt betydelig oppmerksomhet fordi folk betrakter det som litt sært, sier Sjöberg. Det har også åpnet folks øyne for det at ting vi ikke kan ta på rent fysisk, likevel har stor betydning for vår livsførsel. Selv i et urbant miljø bærer vi med oss kunnskap som vi har arvet fra tidligere generasjoner – kunnskap som er bevaringsverdig og må tas vare på.

Sjöberg sier videre at det ikke er tanken at denne kulturarven skal bevares på en stiv og rigid måte, for tradisjoner må få lov til å endre og utvikle seg. Hun understreker også at hennes arbeid ikke må forstås som et nasjonalistisk prosjekt. Det er snarere et redskap for flerkulturell formidling. Kollega Hildegunn Bjørgen i Norsk Kulturråd er enig. Hun arbeider aktivt for at landets ulike minoriteter skal inkluderes i samfunnet. 

Danskenes høyt skattede smørrebrød,

– Vi ønsker ikke å komme dit hen at vi sier «dette er norsk, men det der er ikke norsk». Hva skjer når staten bestemmer seg for å blåstemple én del av kulturarven, men ikke en annen? Det dreier seg faktisk om å dokumentere den kunnskapen som finnes i de ulike tradisjonene. Det som er mest spennende, er det mangfoldet som finnes og hvordan de ulike kulturene griper inn i hverandre.

Bjørgen sier at håndverksferdigheter og folkedans allerede har en viktig plass i nordisk bevissthet, og flere interessegrupper samarbeider nært med UNESCO. Derfor er det viktigere enn noen gang å fokusere på tradisjonene hos urbefolkninger og nasjonale minoriteter, samt slike deler av samfunnet som det homofile miljøet.

For tiden vurderer Norge muligheten for å lage en nasjonal oversikt. Den skal ideelt sett legges opp pedagogisk og gjøres tilgjengelig for allmennheten via et digitalt arkiv.

– Når vi gir oss til å tale i generelle vendinger om «immateriell kulturarv», skrur de fleste bare av. Men det blir noe annet hvis vi tar opp ulike tradisjoner rent konkret, som noe som kan ses i sammenheng med virkelige hendelser og folks hverdag

Tekst Oskar Ekman 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk