/\

ANNONSE

Foto: Kajsa Göransson

Reisemål

Vandring i Tyrkia

Hvis du er lei av strender, har Tyrkia mye annet å by på. Ikke minst den tusen år gamle lykiske stien, som er en drøm for enhver fotturist.

Stiene på vei til landsbyen Ulupinar dufter pinjer. Foto: Kajsa Göransson

Duften av solvarm furu henger over stien, og du nyter friheten som en tur i vakker natur gir. Vest for Antalya ligger den lykiske stien, som åpner opp et annet Tyrkia enn feriestedene langs kysten, med okerfargede bakker som stuper ned i Middelhavet og får deg til å tenke på gamle helteepos. Paraplyformede furutrær konkurrerer med katedraltårn, og alt du hører, er geitebjeller og fuglesang fra tretoppene. Helt til du plutselig fra intet får spørsmålet: «Organic Pepsi?»

Stemmen og tilbudet vekker nysgjerrigheten, og snart sitter jeg i skyggen av et fikentre med et iskaldt glass. Bonden Ramazan har nettopp nådd toppen av fjellet Musa Dagh med en gammel fruktpresse og noen granatepler. Jeg nipper til juicen og prøver å se for meg landskapet her for 2000 år siden.

Dette nesten utilgjengelige platået var på den tiden basen til pirathøvdingen Zenicetes, frem til 78 f.Kr., da en romersk straffeekspedisjon ødela tilfluktsstedet hans. Ruinene er i dag en gåtefull blanding av trær og steiner. Jeg prøver å skille mellom det som er skapt av mennesker og det som er naturlig landskap. Imens holder Ramazan øye med stien som går opp fra motsatt side av passet.

– Det kommer flere folk, sier han ivrig.

Ikke lenge etter er en tyrkisk tekanne, eller çaydanlik, plassert på flammene fra et gammelt oljefat.

– Fotturistene er nok tørste når de kommer hit, sier Ramazan og slenger på et par vedskier.

Fjelltur i Tyrkia

Å gå på fjelltur er kanskje et relativt nytt fenomen i Tyrkia, men folk har likevel brukt denne kystruten i lange tider. I oldtiden var Lykia, mellom dagens Antalya og Fethiye, muligens stedet for verdens første demokrati. Samfunnet var velorganisert med hovedveier og stier som knyttet sammen disse byene med naboregionene.

Friskpresset granateplejuice. Foto: Kajsa Göransson

Nettverket av stier var stort sett glemt av omverdenen frem til 1990-tallet, da den britiske amatørhistorikeren Kate Clow begynte å gå fra by til by for å skape blest om disse historiske veiene. Seks år senere var området kartlagt, og den 540 kilometer lange lykiske stien var et faktum.

Senere har den britiske avisen The Sunday Times kåret den til en av verdens ti beste turveier, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Skjulte bukter avløser historiske byruiner fra Odyssevs’ tid, og i tillegg er stien lett å gå og enkelt tilgjengelig i nærheten av feriesteder med gode overnattingsmuligheter og fantastisk god mat.

From here to eternity – the trail at Çirali. Photo: Kajsa Göransson

 

De lokale bussene gjør det også enkelt å planlegge start- og stoppesteder for fotturer. Jeg har valgt den to dager lange strekningen mellom landsbyene Adrasan og Ulupinar.

Jeg svelger den siste slurken av teen i det gamle piratskjulestedet og fortsetter mot et solfylt pass. Jeg fokuserer fullt og helt på å finne de røde og hvite merkene langs stien. Her er det ikke rom for hverdagslige problemer, her er det nået som gjelder.

Høydepunkter langs den lykiske stien

Jeg følger den lykiske stien ned en bratt bakke akkompagnert av en høylytt rødstrupe. Snart går jeg under det tette og skyggefulle løvverket til et holt av jordbærtrær, og alt er stille helt til jeg en time senere kommer ut av skogen og møtes av dønningene fra havet.

Olympos. Ruiner i dag, men travel handelsby for 2000 år siden. Foto: Kajsa Göransson

Det er mange høydepunkter langs den lykiske stien, ikke minst den mystiske spøkelsesbyen Kaya Köyu, som for flere hundre år siden hadde mange tusen innbyggere, oldtids- og verdensarvbyen Xanthos, som forbindes med en rekke legender og dramaer, og den skjulte paradisstranden ved sommerfugldalen, eller Kelebekler Vadisi. Men hele stien er verdt å gå.

Ettermiddagssola lyser opp den gamle lykiske havnebyen Olympos, og det kjennes som om jeg befinner meg i en Indiana Jones-film med krokete trær som stikker opp fra oldtidsruiner. Det er greiner, graver og mørke sarkofager overalt. Jeg går forbi det vespasianske badet med kvekkende frosker og befinner meg snart på en av de vakreste strendene i Tyrkia.

Denne kyststrekningen har alltid vært et møtested. I oldtiden kom handelsskip hit fra Roma, Syria og Kypros. I dag tiltrekker Olympos seg backpackere fra hele verden som møtes og overnatter i enkle tresenger i legendariske Kadir’s Tree House.

.

Head to Olympos Beach for a -rewarding dip after a long hike. Photo: Kajsa Göransson

Om kvelden svømmer jeg i de salte bølgene og lytter til koreanske damer som snakker om reisen sin langs Silkeveien. Når solen forsvinner fra fjellet Tahtali Dag, begynner noen tyrkiske hippier å spille på orientalske trommer, og månelyset treffer havet.

Guide: Den lykiske stien

 

Start og slutt: Ovacik ved Fethiye-Ölüdeniz og Geyikbayiri, rett vest for Antalya.

 Lengde: 540 km. Inndelt i 29 etapper. Tar 30–33 dager å fullføre. Mange passende strekninger for dagsturer.

 Hvordan: På egen hånd eller med en organisert gruppe og guide, for eksempel Pathfinder og On Foot Holidays. Et annet alternativ er å bestille overnatting og bagasjetransport mellom overnattingsstedene via et tyrkisk reisebyrå, for eksempel Mithra Travel og Bespoke Turkey.

 Beste tid å reise: april–juni og september–oktober. Været kan også være bra i februar–juni og september–november. Det er ofte for varmt midt på sommeren.

 Mat og overnatting. gjestehus og B&B.

Mer informasjon
culture-routesinturkey.com
Du kan også laste ned diverse apper for den lykiske stien med kart, GPS-punkter og de siste oppdateringene.

Read more

Jeg overnatter i Çirali, den andre stranden i Olympos, og sovner til lyden av bølgebrus. Jeg våkner til den samme lyden og går ut til duften av sjasmin og sitrus. Frokost serveres under tamarindtrærne ved stranda, med tre typer saueost med forskjellig konsistens og saltinnhold. Jeg får også blåsvarte plommer, den tyrkiske vegetaromeletten menemen, kremaktig yoghurt, hjemmelagd fikensyltetøy og tørkede aprikoser.

Jeg spiser sakte til lyden av bylbylfugler som synger i daddelpalmene. Hadde dette vært et annet sted i verden, ville nok hele området ha vært overutviklet nå, men her ligger bygningene fremdeles skjult av grønne planter. Hver sommer kommer havskilpaddene til stranda for å grave eggene sine ned i den myke sanden. Mikroklimaet er mildt og behagelig, slik at alt fra persimontrær til banantrær og fikentrær trives. Tankene går mot Bibelen.

– Edens hage? Ja, hvorfor ikke? Çirali tiltrekker seg personer som liker natur og tror på viktigheten av bærekraft, sier Kübra Gümüs, som forlot hjembyen Istanbul for å jobbe i den grønne landsbyen Arcadia.

Morgensolen varmer nakken når jeg forlater Çirali og starter på dag to. Rett bak en skarp venstresving forlater jeg landsbyveien og kommer nok en gang inn på den lykiske stien under skyggefulle furuer. Snart kjenner jeg en lukt som minner meg om barndommens campingovn. Bak neste åskam finner jeg forklaringen.

Oransje flammer skyter opp fra berget. I oldtiden fantes det en myte om det forferdelige ildsprutende monsteret kimæren. Den greske helten Bellerofon ble sendt av gårde på den vingede hesten Pegasus for å beseire monsteret, men flammene fortsatte å danse opp fra berget, og etter hvert kom tilbedere av den greske ildguden Hefaistos, og den romerske ekvivalenten Vulkan, på pilegrimsferd hit. Den moderne forklaringen på flammene er litt mer prosaisk: metangass.

Den perfekte måten å starte dagens vandring på. En god tyrkisk frokost. Foto: Kajsa Göransson

Jeg følger den lykiske stien bort fra flammene, og stien går oppover gjennom en glissen skog. Snart kommer jeg til et pass med utsikt mot der jeg gikk dagen før – stranda ved Olympos, seilbåter i det fjerne og fjellet Musa Dagh. I motsatt retning holder jeg øye med stien fremover, åssidene ved Taurusfjellene, furuer, sedertre og minareter i det fjerne. Jeg tar en kort pause og fortsetter deretter nedover. Halvveis nede kommer jeg til en fjellkløft. Plutselig hører jeg en sterk klikkelyd. En gruppe russere med tung oppakning slår gåstavene mot den harde bakken.

– Det er så flott her, helt fantastisk. Maten er også herlig, kvitrer Lydia fra Smolensk når vi møtes ved ville alpefioler og røde øyenstikkere.

En time senere har jeg kommet til endestoppen min i Ulupinar og feirer med en middag på Selale, en restaurant som er omgitt av rennende vann. Jeg velger kullgrillet lam og Gavurdagi-salat, oppkalt etter en av toppene i Taurusfjellene, med finkuttede tomater og persille, mynte, valnøtter, granateplevinaigrette og spisskummen.

– Smaker det godt?, spør servitøren.

– Elinize saglik. Fantastisk mat, fantastisk kokk, svarer jeg ærlig.

Jeg slapper av på en brodert pute ved et lavt bord og tenker tilbake på fjellene, havet og den friske lufta. Blir fjellturer bedre enn dette? Neppe. 

Overnatting i Olympos & Çirali

Arcadia Hotel

Et prosjekt med stor frokost og komfortable bungalower i en rolig sitrontrelund noen få meter fra sandstranden i Çirali. Et perfekt sted for å slappe av til rolige bakgrunnslyder.

Arcadia Hotel

Kadir’s Tree House

Uformell backpackerovernatting med hippievibber. Enkle trehytter. Restaurant, bar og kafé. Noen kilometer inn i landet fra stranda i Olympos.

Kadir’s Tree House

Adrenalinrush rundt Antalya

Fjellklatring

På kort tid har Geyikbayiri, rett vest for Antalya, blitt en av de mest populære klatredestinasjonene i middelhavsområdet. Kezban’s Guesthouse og Climbers Garden tilbyr turer for begynnere.

Rock climbing

Rafting

Flere reisebyråer i Antalya og Alanya arrangerer halvdagsturer gjennom den dramatiske elvedalen Köprü. Oktober–november og april–mai er best.

Rafting

Paragliding

Fjellet Babadag ved stranda Ölüdeniz og byen Fethiye er klassisk paraglidingterreng.

Paragliding

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk